Jeg var på kino i går og så “Barnepiken”, eller “The Help” som filmen mye mer dekkende egentlig heter. Den ble vist under Filmfestivalen i Haugesund tidligere i høst, og vant visst både Publikumsprisen OG Gledessprederen. Men jeg var vel fremdeles så begeistret over Hodejegerne at jeg festet meg ikke noe videre ved dette. Derfor var det først i går, da jeg ble invitert med på kino av noen litt mer oppdaterte venninner, at jeg fikk med meg denne sjeldne edelstenen av en film.
Handlingen er lagt til en liten by i USA på begynnelsen av 1960-tallet. Den gangen unge kvinner var forventet å ha som høyeste mål å gifte seg, få barn og sette husmorrollen over alt annet i livet. Den gangen var det også meget vanlig i USA at en hadde hushjelper/barnepiker som var afro-amerikanske kvinner, som gjerne jobbet hos en og samme familie i flere generasjoner. Selv nesten hundre år etter at slaveriet var opphørt, hadde den afro-amerikanske befolkningen tilnærmet like levebetingelser som under slaveriet. Det var apartheidlignende tilstander, det var innført raseskillepolitikk, og det var utbredt rasisme i USA. Martin Luther King Jr. er den mest kjente personen i kampen mot USAs raseskillepolitikk. Denne filmen handler om mer anonyme helter i denne motstandskampen. Selv om boken “the Help” (fra 2009) er en roman med oppdiktede personer, er historien både troverdig og sannsynlig.
“The Help” er en film om hjerteskjærende og magevrengende mot. Og om den desverre mer utbredte, motsatte egenskapen; feighet. Den handler om mennesker som ikke finner seg i urettferdighet, og trosser sosial utestengelse, reelle farer og majoritetens press, for å gjøre noe med det. Gjøre en forskjell. Jeg ble rystet og inspirert.
Filmpolitiet i NRK ga filmen “bare” terningkast 4. Jeg lurer på om det kan være fordi filmen nærmest ikke har en eneste mannlig rolle av betydning, og anmelderen er mann? For, ja, jeg skal være enig i at filmen nok har størst appell til kvinner, ettersom handlingen er satt til 60-tallet der det ikke bare var enorme skiller mellom mennesker med ulik hudfarge, men også mellom menns og kvinners “univers” (selv om dette siste var et kulturelt betinget skille, og ikke lenger lovfestet). Men også i hjemmet kjempes store kamper som får avgjørende betydning for samfunnet – og verdenshistorien.
I disse Fredsprisutdelingstider, synes jeg filmen – og inspirasjonen den gir – er enda mer aktuell. Så hvis den ikke lenger går på kino der du bor, sørg for å se den med en gang den kommer på DVD!
Henning
9. oktober 2011 at 08:41
“Filmpolitiet i NRK ga filmen “bare” terningkast 4. Jeg lurer på om det kan være fordi filmen nærmest ikke har en eneste mannlig rolle av betydning, og anmelderen er mann?”
Det “filmpolitiet” tydeligvis forstår (i motsetning til deg)er at dette overhodet ikke er en 6er film. Han gir dessuten en god begrunnelse for det. FInnes mange gode filmer med kvinner i hovedrollene, men denne når ikke helt opp. Selv om dette er en “feelgood” film for deg så betyr ikke det at den er verd en sekser.
Wenke Wüsthoff Jortveit
9. oktober 2011 at 14:11
Takk for innspillet.
Jeg opplever i alle fall filmen som en god femmer, og leste og vurderte selvfølgelig begrunnelsen til anmelderen også. Han mente at filmen ble for sort/hvit i sin fremstilling ved at “De fleste hvite er usympatiske djevler, de fleste sorte er frodige og fargerike engler“. Jeg er delvis enig med ham i dette, i alle fall den siste biten, at de fleste “sorte” ble fremstilt udelt positive – bortsett fra mannen til den ene kvinnen som banket opp kona si med jevne mellomrom. Men jeg er uenig i at filmen ikke har med mer enn nok “hvite” som slett ikke er usympatiske djevler. Celia og mannen hennes er så visst ikke det, og heller ikke de som ikke tør stå imot presset, men mer eller mindre uvillge blir med på å opprettholde det bestående, blir likevel ikke skildret som usympatiske. Så dette som jeg oppfatter som det sterkeste minuspoenget t i følge anmelderen, synes jeg er for tynt begrunnet.
I tillegg er det jo slik at filmen er laget på en roman. Denne har jeg ikke selv lest, så jeg kan ikke uttale meg om hvor “tro” filmen er mot manuset i denne forbindelse. Men dersom vi går ut fra at forfatteren av boken – og derav grunnlaget for filmen – har valgt å skildre sitt persongalleri på en viss måte, så må vel filmen også bli tilsvarende?
Og så er det vel intet nytt eller skadelig i at filmanmeldere er uenige? Enhver film treffer nok ett publikum bedre enn et annet, og ikke engang Oscar-komiteen har fasiten på hva som er årets beste film