Om tabber på direkten og hva mediene gir “snakkis”-verdi

Det virker som media for tiden har spesialisert seg i å slå hardt ned på tabber gjort av kjente personer mer eller mindre direktesendt?

Trond Giske har tabbet seg ut på SMS – eller var tabben mer det at han nektet for innholdet av de SMSene? Jeg må innrømmet at jeg ikke har satt meg videre inn i selve saken, har bare merket meg hvordan saken har skapt en hel haug av førstesider de siste ukene. Jeg er veldig for at mediene skal være statsmaktens vaktbikkje, men jeg synes kanskje at omtalen nådde proposjoner som langt overgikk alvorligheten i “truslene” i SMSene?

Vokalisten i Plumbo tabber seg ut i ren Spellemannsprisvinner-rus. Kleint og forferdelig flaut, men han la seg heldigvis langflat umiddelbart etterpå. Og de direkte berørte tilga ham ganske raskt. Men mediene er ikke fullt så tilgivende…
Dessuten var det litt andre ting å ta tak i under Spellemannspris-sendingen også hvis en skulle lete etter diskrimminerende ytringer. Hva med sangen til Erik & Kris “My City” der de synger at Oslo har de deiligste kvinnene i verden, og at de er som vandrende viagra? Særlig med tanke på voldektsbølgen som rystet hovedstaden for kort tid siden, oppleves dette direkte ufint!  Hvorfor buet ikke publikum av dette? Hvorfor protesterte ikke kvinnefronten? Hvorfor ble ikke dette en medie- og Twittersnakkis?

PST-sjefen tabber seg ut i en Stortingshøring som desverre blir direktesendt. Igjen; jeg er for at mediene skal være statsmaktens vaktbikkje. MEN jeg lurer meg på om de eventuelle skader som kan følge av denne tabben – i alle fall ifølge pessimistene – ville blitt så store hvis ikke en ytterst oppmerksom og årvåken VG-journalist hadde begynt å rulle på en snøball som til slutt endte i et svært medie-snøras?

PST-sjefen har gått av – jeg regner med det er som en direkte følge av tabben – eller presset som fulgte. Jeg har ikke oppfattet det slik at noen krevde hennes avgang. Flere mente at Trond Giske måtte gå av, men han sitter like trygt under Jens Stoltenbergs høyre vinge. Noen mener at Plumbo ikke bør få stille i Melodi Grand Prix – det er et krav som ærlig talt ikke henger på greip!

Den som er uten synd – eller aldri ha gjort en tabbe – kan (med god samvittighet) kaste den første steinen…..

 

På listen over 10 ting jeg gleder meg til i 2012, er denne definitivt med

Jeg vurderte å sitte oppe den natten og være blant de aller første blodfansene som fikk se traileren til Hobbiten, men jeg gjorde ikke det. Men begeistringen var dog enorm da jeg endelig fikk satt meg til rette i godstolen og nyte de første redigerte glimtene og tonene fra Middle Earth. Jeg fryser på ryggen når dvergene synger lengselsfullt om de skjulte skattene i Ensomfjellene. Dette blir bare helt perfekt, det er jeg overbevist om! Jeg skal jammen klare å vente et år på dette. Julen er så vidt over, og jeg gleder meg allerede til neste…

I ventetiden gleder jeg meg over julegaven jeg fikk av min kjære

… og ikke minst over Production videoes som Peter Jackson og gjengen hans er så snille og legger ut fra tid til annen: photo.php?v=10150554790416807&set=vb.141884481557&type=2&theater

 

Sherlock – minst like genial i 2011

Jeg var så heldig å få tak i den første sesongen av BBC-serien “Sherlock” da jeg var i London, og måtte selvsagt se hele på èn kveld Det var en helt genial serie, jeg elsker denne nye Sherlock og Watson. Transformasjonen til vår tid er så gjennomført, stilig og ikke minst morsom! Sherlock er en minst like sær sosiopat vi kjenner ham fra før. Det første møtet mellom de to, og starten på deres ubegripelige “samboerskap” skildres fantastisk artig. Mysteriene er akkurat så intrikate og løsningene så overraskende som en god Conan Doyle. Erkefienden Moriarty er om mulig enda mer skremmende…

Selv om jeg synes denne moderniseringen av den gamle helten er en vel gjennomført genistrek, har jeg fremdeles også veldig sansen for Sherlock i Robert Downey Jr. sin skikkelse og gleder meg til den neste som kommer ganske snart.

 

Gleden over å være Guds barn

Dette er en av de første filmene jeg laget, for ca. 7 år siden, med Windows Movie Maker. Jeg synes fremdeles det er den vakreste jeg noen gang har laget

 

“Themsen? Høres ut som en sykdom, det!”

Jeg har hatt noen artige opplevelser i dag. Det begynte i morges, da jeg sminket meg på badet mens poden kledde på seg. Vi snakket om vår nært forestående familietur til London. Vi har helt konkrete planer, blant annet er Madame Tussauds og Big Ben selvsagte poster på programmet. Men da jeg spurte om det også var andre ting enn de vi hittil har planlagt han hørt om og ville se, som f.eks. Themsen, da kom altså dette gullkornet. “Themsen? Det høres ut som en sykdom, det!” Da jeg fikk igjen pusten etter latterkulen, måtte jeg i grunn si meg litt enig i det. Og nå blir det ekstra morro å se den skitne, flytende berømmeligheten om noen uker

Senere på dagen deltok jeg på en Motivasjonsdag for helsefagarbeidere på en videregeånde skole i byen. Der var Per Inge Torkildsen konferansier. Da jeg og min kollega skulle opp på scenen foran rundt 300 ungdommer, kalte Torkildsen oss for “to ryper fra Høgskolen”. Det er ei stund siden jeg blei kalt rype, må jeg innrømme, bortsett fra av mannen min, da. Så dette ga jo et aldri så lite løft i selvtilliten.

Men det varte bare i omtrent 10 minutter. For neste post på programmet var Haugesund Turnforenings seniorgruppe. Det var 6 damer på mellom 70 og 90 (!) år som danset aerobic til freske lationorytmer. Og hadde de bare nøyet seg med dette – som i og for seg var imponerende nok – så hadde ikke selvfølelsen min fått en sånn knekk etter det “rype”-oppturen. Men da damene hadde varmet opp med nette og smidige dansetrinn i noen minutter, trillet de ut Pilates-mattene sine og tok forsyne meg PLANKEN. Og de gjorde ikke sånn jukse-planke på knærne, sånn som jeg klarer nogenlunde greit. Nei, her var det på tåballene og rette bein og rygger og armer som ikke skalv som gele, som mine pleide å gjøre etter 20 sekunder. Alle som har prøvd planken eller drevet noe med Pilates vet hvor tungt det er, og prestasjonen vitnet om mage- og rumpemuskler som de fleste 30 åringer vil være misunnelige på. Damene avsluttet opptredenen sin med enda en Pilatesøvelse, som jeg ville hatt problemer med å utføre selv den gangen jeg faktisk trente Pilates jevnlig.

Jeg har enda ikke helt klart å fordøye denne opplevelsen og bestemt meg for hva jeg skal gjøre med den. Ei dame på 90 år, med sterkere mage- og rumpemuskler enn meg! Burde jeg lese det som “skriften på veggen” og endelig gjøre alvor og virkelighet av et lunkent “nå-skal-jeg-begynne-å-trene-igjen” forsett? Ser ikke helt bort i fra det.
Men det får bli ETTER Londonturen….

 

Noen har flaks, andre må spare…

Jeg er sikkert den siste person i verden – og USA, kanskje – som ikke hadde fått med seg at DnB NOR hadde fått med seg superkjekkasen Clooney i en reklamefilm. Jeg fikk det faktisk først med meg da jeg leste på NRK.no intervjuet med Mona Grudt og tidligere ordfører Martin Wiseth, dagen derpå. Altså dagen etter at deres egen versjon av DnB-reklamen hadde gått Norge rundt, til stor forargelse for DnB, tydeligvis.
Nå måtte jeg da selvsagt se disse mye omtalte reklamefilmene, og den første jeg så var trøndernes versjon, laget av Sparebank 1 Midt Norge. Jeg lo så jeg grein!

Etter å ha sett parodien, måtte jeg selvsagt se orginalen også, og jeg synes den var helt herlig! Clooney er jo alltid flott, og når han sa “Lillestrøm” smeltet jeg Ideen til denne filmen er absolutt fantastisk, og jeg gir DnB all honnør for den! Det må bare bli en gullfisk-vinner!

At DnB blei sure og truer med søksmål og greier, synes jeg er både smålig og unødvendig. Jeg er helt sikker på at DnB bare har fått ENDA mer publisitet for sin film etter det småfrekke, sjarmerene – og geniale – “del og stjel”-stuntet til Sparebank 1 Midt Norge. Og parodien blir jo først fullkommen dersom man kjenner orginalen godt.

Uansett, jeg liker begge to, og begge havner på min øverste hylle blant reklamefavoritter.

 

Jeg er ikke sint (lenger) bare veldig, veldig skuffet

På søndag landet jeg på Helganes flyplass kl.20.20 med fly fra Oslo. Flyet var helt fullt, de fleste virket som de hadde vært i varmere strøk i høstferien, men også andre, slik som jeg som bare hadde vært på helgetur.
Jeg hadde tatt flybussen til flyet på fredag, rett etter jobb. Bilen min stod igjen i byen. Kjøpte da like godt tur-retur billett på flybussen, for enkelhets skyld og for å spare noen kroner.

Da jeg kom utenfor ankomsthallen søndag kveld, ble jeg forundret over at ikke flybussen stod utenfor slik den vanligvis gjør. Andre passasjerer vrimlet rundt meg, de fleste ble hentet, eller hadde egen bil, tydeligvis, noen tok drosje. Jeg gikk bort til flybuss-skiltet, der jeg til min forskrekkelse og forargelse så at det tilsynelatende ikke gikk noen flybuss fra Helganes til Haugesund søndag kveld kl. 20.30 ! Jeg hadde fremdeles litt problemer med å akseptere dette uakseptable faktum, og gikk inn til Ankomstservice for å spørre om dette kunne være tilfelle. Og damen i skranken kunne desverre bare bekrefte at for det siste flyet fra Oslo, var der ingen flybuss inn til byen.

Jeg måtte pent ta drosje. Og det var ingen billig fornøyelse, spesielt ettersom jeg reiste alene og ikke kunne spleise med noen. Det var visst bare jeg som ikke visste at det ikke gikk noen flybuss…. Drosjeturen kostet meg 346 kroner !!! Og i tillegg hadde jeg jo en returreise med flybussen som jeg hadde forhåndsbetalt og ikke fikk brukt (ettersom jeg ikke har planer om å fly igjen innen de neste 30 dager som den er gyldig).

Som jeg tidligere har nevnt i en bloggpost, så er det en av de tingene som ergrer meg aller mest; Dårlig Service! Jeg hadde kanskje kunnet skjønne det hvis det var et fly som kom i fra Hammerfest med 5 passasjerer i. Eller om det hadde landet kl. 02:40 i stedet for 20:20. Men et stappfullt SAS-fly fra OSLO tidlig en søndags kveld når alle kommer hjem fra weekend-tur: DET er ikke annet enn dårlig service i mine øyne.

Dersom jeg hadde tatt bilen til flyplassen, og betalt for helgeparkering, ville det kostet meg max. 300 kroner for 2 døgn. Altså mer enn 100 kroner billigere enn det koster med flybuss og drosje.
Så, beklager, Flybussen, neste gang tar jeg bilen når jeg skal fly.

 

Hvis du bare har tenkt å se EN film denne høsten, så er det DENNE du må se

Jeg var på kino i går og så “Barnepiken”, eller “The Help” som filmen mye mer dekkende egentlig heter. Den ble vist under Filmfestivalen i Haugesund tidligere i høst, og vant visst både Publikumsprisen OG Gledessprederen. Men jeg var vel fremdeles så begeistret over Hodejegerne at jeg festet meg ikke noe videre ved dette. Derfor var det først i går, da jeg ble invitert med på kino av noen litt mer oppdaterte venninner, at jeg fikk med meg denne sjeldne edelstenen av en film.

Handlingen er lagt til en liten by i USA på begynnelsen av 1960-tallet. Den gangen unge kvinner var forventet å ha som høyeste mål å gifte seg, få barn og sette husmorrollen over alt annet i livet. Den gangen var det også meget vanlig i USA at en hadde hushjelper/barnepiker som var afro-amerikanske kvinner, som gjerne jobbet hos en og samme familie i flere generasjoner. Selv nesten hundre år etter at slaveriet var opphørt, hadde den afro-amerikanske befolkningen tilnærmet like levebetingelser som under slaveriet. Det var apartheidlignende tilstander, det var innført raseskillepolitikk, og det var utbredt rasisme i USA. Martin Luther King Jr. er den mest kjente personen i kampen mot USAs raseskillepolitikk. Denne filmen handler om mer anonyme helter i denne motstandskampen. Selv om boken “the Help” (fra 2009) er en roman med oppdiktede personer, er historien både troverdig og sannsynlig.

“The Help” er en film om hjerteskjærende og magevrengende mot. Og om den desverre mer utbredte, motsatte egenskapen; feighet. Den handler om mennesker som ikke finner seg i urettferdighet, og trosser sosial utestengelse, reelle farer og majoritetens press, for å gjøre noe med det. Gjøre en forskjell.  Jeg ble rystet og inspirert.

Filmpolitiet i NRK ga filmen “bare” terningkast 4. Jeg lurer på om det kan være fordi filmen nærmest ikke har en eneste mannlig rolle av betydning, og anmelderen er mann? For, ja, jeg skal være enig i at filmen nok har størst appell til kvinner, ettersom handlingen er satt til 60-tallet der det ikke bare var enorme skiller mellom mennesker med ulik hudfarge, men også mellom menns og kvinners “univers” (selv om dette siste var et kulturelt betinget skille, og ikke lenger lovfestet). Men også i hjemmet kjempes store kamper som får avgjørende betydning for samfunnet – og verdenshistorien.

I disse Fredsprisutdelingstider, synes jeg filmen – og inspirasjonen den gir – er enda mer aktuell. Så hvis den ikke lenger går på kino der du bor, sørg for å se den med en gang den kommer på DVD!

 

In Time

Her er en film som jeg gleder meg til å se når den kommer på kino. Jeg synes for det første det er et spennende plot, som jeg ikke tror er laget bok eller film om tidligere. En gang i fremtiden ER virkelig tid penger. Alle mennesker blir født med et innebygd tidsur. Vanlige folk må jobbe for å få lagt til minutter på sin livslengde, mens de få, rike, kan leve evig. Høres spennende ut?

En ung mann får en dag 100 år lagt til livet sitt, som en gave av en rik mann som ikke orker leve lenger. “Hva ville du gjort med all den tiden?” spør han. “Jeg ville i alle fall ikke kastet den bort!” Den unge mannen, som forøvrig blir spilt av Justin Timberlake (!) begir seg etterhvert ut på et selvpålagt oppdrag for å rive ned det urettferdige systemet som menneskeheten er bundet av. Forsvarerne av systemet vil prøve å kvitte seg med ham før han gjør for mye skade. Klarer han det?

Traileren slutter med en interessant replikk: “His crime wasn´t taking time. He was giving it away….” Noe litt Jesus-aktig over det?

Uansett, Justin ser ut til å klare jobben ganske bra som action-helt. Så jeg gleder meg stort !

 

En sjelden gang skulle jeg ønske jeg var amerikaner

Det er tre ting jeg takler spesielt dårlig: 1)Ting som ikke virker, spesielt tekniske ting. 2)Lite / dårlig søvn. 3)Dårlig kundebehandling / fravær av serviceinnstilling. Dette innlegget handler om det siste. Det handler også om at en gang imellom skulle jeg ønske jeg var amerikaner.

Sist jeg møtte meg selv i døren på den tredje av de overnevnte svakheter, var i sommer i Bulgaria. Vi hadde en aldeles herlig ferie i Sveti Vlas / Sunny Beach, og denne episoden ble en av meget få drawbacks på ferien som helhet. Vi var ved et utendørs badeanlegg kalt Atlantida ved Elenite. Anlegget lå i tilknytning til 3-4 omliggende hoteller. Vi hadde hørt av en annen norsk familie at vi kunne kjøpe All-Inclusive billetter ved inngangen til badelandet, så kunne vi spise og drikke i de omliggende hotellene. De hadde selv gjort det for et par år siden. Hørtes flott ut. Jenten i bilettluken ved Atlantida bekreftet også dette for oss da vi kjøpte de relativt dyre bilettene av henne. Vi fikk armbånd rundt håndleddene og gledet oss til en kjekk dag

Den første overraskelsen vi fikk da vi rigget oss til på en ledig plass ved bassengene, var at solstoler og parasoller ikke var “inclusive” her. Dessuten kunne bassengbetjenten opplyse om at drikke fra pool-baren heller ikke var “inclusive”. Armbåndene våre gjaldt altså bare mat og drikke ved hotellene som lå mellom badelandet og stranden, forklarte den unge damen og pekte ut hotellene for oss. Greit nok, det, tenkte vi. Det ble litt lenger å gå for å hente drikke og snacks og mat, men pytt. Vi hadde jo hele dagen å kose oss her.

Da sulten begynte å melde seg ved lunsjtid pakket vi sammen og labbet de 200 meterne til et av de to hotellene damen hadde pekt ut. Da vi kom inn i matsalen fikk vi mildt sagt sjokk. Der var allerede overfylt av hundrevis av andre sultne turister, det var tomt for rene tallerkner og de fleste serveringsstasjonene var også nærmest tomme. Svette kjøkkenpersonale prøve å fylle på etter beste evne. Men mattilsynet ville stengt stedet på flekken hadde de sett denne hastverksoppvasken!

Utvalget av mat er en historie i seg selv, det var faktisk INGENTING som virket fristende på meg. Ungene fant seg noen vasne pommesfritter som de trøkket i seg, mannen min fant seg visst en gryterett som han påstod han syntes var god. Jeg ble helt friket ut av alt det ekle, trengselen (det var rene hai-sommer for å kapre seg et ledig bord i samme øyeblikk som noen lettet på baken og forlot et) og urensligheten (datteren min kom sjokkert tilbake fra kakebordet der en eldre dame hadde smakt på alle kakene med skjeen sin før hun forsynte seg!). Jeg opplevde det som en spisesal i et barnehjem i et tidligere kommunistvelde. Begrepet “All-inclusive” var allerede begynt å bli en intern vits hos oss…

Andalucia Beach Hotel & Residence, et sted jeg ALDRI skal sette min fot igjen!

Vi bestemte oss for at til middag skulle vi for det første være tidlig ute, og prøve det andre hotellet vegg i vegg, i håp om at det var bedre mat der ! Litt skeptiske, men også litt forhåpningsfulle, ventet vi i hotellets barområde. Mens vi ventet lot vi oss traktere med brus og espresso, ved fremvisning av armbåndet. Gratis var det, og hyggelig betjening, men det var mer eller mindre et mirakel at jeg klarte å få i meg den espressoen etter at jeg hadde bivånet hvordan koppen ble “vasket” etter forrige bruk. Kaldt vann i ei bøtte, to omdreeinger på en godt brukt kost, og skyll i lunkent vann. Jeg drakk av ren og skjær høflighet, og hatet meg selv for det…

For å være helt sikker på at vi ikke kom bakerst i mat-køen igjen, gikk jeg til hotellresepsjonen og viste armbåndet mitt og spurte når middagsserveringen begynte. Damen i resepsjonen var også meget hyggelig og anga tidspunktet og pekte hvor inngangen til spisesalen var. Vi var blant de første som slapp inn og fant oss et fint bord og stilte oss opp i den rakst voksende matkøen forbi serveringsstasjonene. Dette virket mye mer lovende enn den forrige skrekkopplevelsen. Jeg ble nokså lenge ved flere stasjoner (effektivitet var tydeligvis ikke en topp prioritering i dette landet), men hadde omsider fylt tallerken med ting som jeg så fram til å spise.

Da hørte jeg en stemme bak meg (og jeg kjenner hvordan pulsen stiger mens jeg skriver dette). Husker ikke helt om han først tiltalte meg på et annet språk, eller om han sa “Excuse me, Madam!” med en gang. Han sa det nok et par ganger før jeg registrerte at det var meg han snakket til. Jeg kjente at jeg ble litt varm i kinnene allerede, av å bli “anropt” på denne måten av en streng, eldre herremann midt i en fullsatt restaurant. Jeg tenkte at han sikkert var der for å sjekke at folk hadde armbåndene sine på plass, så jeg løftet sikkert armen (sikkert mer fårete enn selvsikkert) og sa noe sånt som at “I have All-inclusive”. Men til min bestyrtelse sa ikke mannen; “Ok!” eller i beste fall; “Ok, I’m sorry!”. Han sa at det armbåndet der ikke gjaldt i denne restauranten! Jeg sa som sant var at all den informasjonen vi hadde fått var at dette armbåndet så absolutt gjaldt også denne restauranten. Men den strenge mannen pekte bare strengt på hotellet vegg i vegg og sa at det gjaldt kun det hotellet og deres restaurant. Jeg stod der og lyste av sjokk og vantro, og følte hvordan de andre gjestene som gadd å oppfatte vår lille diskusjon, himlet med øynene over frekke utlendinger som kom og “prøvde” seg. Det var DA jeg skulle ønske at jeg var amerikaner!

Jeg har et mentalt bilde av amerikanske turister, delvis av egne observasjoner, delvis fra film og TV. Jeg ser for meg mennesker med stor selvsikkerhet som tar det som en absolutt selvfølge at å yte god service er et naturlig menneskelig trekk i enhver kultur og ethvert sivilisert samfunn, og forventer dermed å motta god service på ethvert sted. Dersom de f.eks. utsettes for uhell, ubehageligheter eller ekstremt dårlig service, er det ikke lange veien til “This is outragous, just wait ’till my lawyer hears about this!” Eller i alle fall “I want to speak to your boss!”. Hadde jeg vært amerikansk turist ville jeg i det minste ha resolutt dyttet tallerkenen min over i hendene på mannen foran meg, og spradet ut med hodet høyt løftet mens jeg liret av meg hvor elendig kundebehandling det var på dette stedet og at jeg aldri ville sette mine føtter her igjen og at jeg ville fortelle alle mine venner og alle som leste reise-bloggen min om dette forferdelige hotellet.

Men, neida. Jeg var og er ingen amerikaner, hvor mye jeg enn skulle ønsket det der og da. Jeg snudde meg bare stumt mot en benk ved serveringsstasjonene og satte fra meg tallerken, og prøvde med all min viljestyrke å se vanvittig indignert ut i stedet for slukøret og sulten mens jeg forlot lokalet. Heldigvis ble ikke mann og barn “oppdaget” og kastet ut, selv om måltidet deres også ble nokså amputert over at mamma satt sulten utenfor og prøvde å gjemme seg bak Guillou-boken sin.

Da vi forlot hotellet, knipset jeg skiltet utenfor, med en siste trassig tanke om at jeg skulle blogge om denne opplevelsen, en gang når raseriet og skammen hadde lagt seg…